Februar 2006: Første uka i februar ble Zorro veldig dårlig, han var urolig, hadde skjelvinger og problemer med magen. Jeg dro til dyrlegen med han som mente han hadde en betennelse i magen og fikk medisin som skulle hjelpe. Zorro ble bedre etter et par dager. Gikk på medisin og lett foring. Når han ble bedre begynte jeg å vende tilbake med vanlig for i små doser til å begynne med. Det gikk bare et par dager så var Zorro veldig dårlig igjen. Han klarte ikke å slappe av, skalv, klynket litt og hadde problemer med magen igjen. Jeg dro til dyrlegen igjen en lørdagskveld og da var han virkelig dårlig. Han prøvde å kaste opp og ingenting kom opp, magen var begynt å svulme opp og han begynte å gå i sjokk. Dette var tegn på en magedreining (han hadde hatt episoder på dette 4 ganger tidligere)og han trengte hjelp med en gang. Da jeg kom til dyrlegen så ble det tatt røngten bilder av han og undersøkelse av disse viste gass i mage sekken til Zorro. Dyrlegen så også stygge forkalkninger i ryggraden til Zorro. Så sammens med mageproblemene, ryggskaden og dårlig til bens, så ble det bestemt at han skulle få slippe å plages lengere. Dette var en tøff avgjørelse å ta, men det var trist å se at Zorro var så plaget også. Han var også en gammel hund som nærmet seg 13 år. Så han sovnet stille og rolig inn hos dyrlegen denne kvelden, og etterlot seg både sorg og mange minner. Vi fikk nesten 13 flotte år sammens.
Sommeren 2004: Denne sommeren var Zorro dårlig til bens og jeg trodde ikke han ville bli bra igjen da han hadde ødelagt noen sener i den ene forfoten. Så derfor var jeg å så på barnebarnet til Zorro for evt å hente meg en etterkommer etter han. Jeg hentet Dino siste helga i Juni og han var en veldig usikker valp som trengte mye sosialtrening. Både Zorro og Leo godtok Dino veldig bra helt fra starten av, og de var til stor hjelp for å forme Dino. Zorro var den ubestridte leder hjemme hos meg, bortsett fra meg selv da. Han sa i fra til Dino om det trengtes, men var som regel veldig avslappet i forhold til barnebarnet sitt. Helt utrolig at han godtok en valp så bra når man tenker på at han var 11 år da. Han kunne til og med ta lekerunder rundt med Dino og Leo. Og var vi i skogen så var Zorro ute på jakt sammen med Dino. Et av de flotteste synene jeg hadde var da Zorro stod i stand på skogsfugl med Dino sekunderende ved siden av. To flotte atleter i stand var morsomt å se. Zorro ble faktisk i bedre form etter at Dino kom i hus- han sluttet å halte og ble mer leken også. Så da hadde jeg 3 hunder å jobbe med. Ikke noe som er anbefale når man er alene, men det gikk stort sett bra, da Leo og Zorro var rolige og veloppdragne. Det var villstyringen Dino som krevde det meste av arbeidet.
Sommeren 2001: Denne sommeren var Zorro 8 år. Og det var da han begynte å plages med helseproblemer. Han var i fin form til tross for at han begynte å bli gammel. Men en dag vi var på hundeutstilling i Moss så ble han dårlig. Han var slapp og magen virket oppblåst. Zorro hadde nettopp blitt BIR og skulle egentlig inn i gruppefinalen, men det droppet vi og dro hjem etter samtale med dyrlegen på utstillingen. Zorro ble ikke bedre og jeg dro til dyrlegen med han senere denne dagen. Dyrlegen konstaterte da at han holdt på å utvikle magedreining og han måtte pumpes for å bli bra. Zorro var helt rolig under hele prosessen og det gikk greit å pumpe han og vi fikk dra hjem. Zorro hadde en ganske tøff tid etterpå for å komme seg. Han spiste lite, var urolig og ute av form. Men han kom seg etterhvert og ble i grei form igjen, men ble tynnere og måtte ta det roligere. Så han fikk ligge i sofaen og kose seg en del. Han lå gjerne med hodet på fanget mitt mens jeg så på tv. Elsket å bli kost og klappet på. Av og til kunne jeg bare se på Zorro når han lå i sofaen og så begynte han å logre. Han var en veldig sosial og en omgjengelig hund. Dessverre så fikk Zorro flere tilfeller av magedreining, men hver gang klarte vi å redde han ,- for jeg kjente igjen tegnene veldig raskt. Men hver gang ble han mer svekket av dette og mer avmagret. Han så ikke bra ut en periode, men han kom seg etterhvert og fikk opp vekta igjen også. Og jeg fant ut av en foringsplan som fungerte greit på Zorro så han ikke ble plaget med magen sin.
Høsten 1997: Denne høsten kom Hella´s Alba på besøk til Zorro, for han var ønsket som far til hennes nye valper. Dette resulterte i at det ble 8 valper etter denne kombinasjonen. I Januar 98 dro jeg avgårde og hentet en valp etter Zorro og Alba. Og det var Fabi som ble med meg hjem. Hun var en utrolig elegant og feminin tispe som var full av energi. Så Fabi krevde en del oppfølging og trening som jeg ikke klarte å gi henne på dette tidspunktet pga skolegang. Fabi ble sendt tilbake til Kennel Bjønnsteg sommeren 98, da de ønsket henne tilbake. Dette var en tøff avgjørelse, men det beste for Fabi som ville få mer oppfølging enn det jeg kunne gi henne. Så da var det bare Zorro igjen hos meg og det var nok uvant for han. For det hadde vært andre hunder rundt han nesten hele tiden. Først med engelsk setteren min Chamo og så Fabi. Så han ble nok veldig knyttet til meg da, når de andre rundt han ble borte.
1995/1996: Dette var en veldig aktiv tid for Zorro og meg. Vi var mye ute på trening, turer, div. konkurranser og utstillinger. Jeg var ganske ivrig for det var gøy å trene med Zorro. Han tok ting fort og var rask i bevegelsene. Han var lynrask på dekk kommando, var rask i vendingene, var oppmerksom og tok agilityhindere raskt. Slalåmen tok han også kjapt på egen hånd. Men om han tok ting raskt så kunne han være raskt ut av øvelsene også. Han var jo en jakthund som gjerne ville få med seg andre ting også. Og felles dekk var vanskelig, da han syntes de andre hundene var veldig spennende. Så vi tapte jo poeng på dette da, når vi konkurrerte. Men hadde jeg trent mer med han så kunne han blitt mye bedre, men jeg ble opptatt med studier og konkurranse treningen ble lagt til siden. Etter dette trente vi mest for morro skyld og det ble det mange turer ut i skog og mark istedenfor. Også en del utstillinger ble det og her sanket Zorro noen premier. Han var en flott hund i god form og det gjorde seg i utstillingsringen:)
Div. Egenskaper/ Episoder: Zorro var en nervesterk og avbalansert hund. Han bjeffet veldig sjelden, og tok ikke av for ingenting. En episode jeg husker var da han var med meg på jobb og jeg skulle jobbe alene en ettermiddag. Ingen merket at han var med meg før han evt rørte på seg. Denne ettermiddagen kom det en fremmed mann inn på jobben uten at jeg hadde merket det. Det så jeg først på Zorro som lå ved siden av meg og var i helspenn, Han lå i ro, men hver muskel var spent og blikket var festet på noe bak meg . Når jeg ser over til siden hadde det kommet en uvedkommende mann inn på jobben og Zorro fulgte hver bevegelse på han. Mannen så Zorro og forsvant ut igjen. Jeg tok med meg Zorro og fikk låst døren. Men det som er utrolig å tenke på, er at en hund kan være så i helspenn og bare avvente situasjonen og ikke tippe over. Tror ikke mange hunder har den egenskapen som han viste da. Og sånn var Zorro, han var så utrolig rolig og sikker. Han lå og sov når jeg klippet klørne hans, han var rolig og grei hos dyrlegen. Han blunket ikke engang når han fikk vaksiner eller andre sprøyter. Husker en gang han stod halvdopet med slange ned gjennom spiserøret og ned til magesekken for å bli pumpet,- Jeg klappet han og roste han ..... og Zorro stod og logret med halen. Dyrlegene skrøt ofte av Zorro hvor flink og grei han var. Zorro kunne ligge i bilen min uten så mye som et bjeff. Han tolererte at at det var andre folk eller dyr rundt bilen. Ellers så var Zorro en grei jakthund, han ble ikke brukt så mye i praktisk jakt. Men vi var mye på turer og trente en del. Han var søkte greit, men ikke veldig stort. Men jobbet jevnt og var sikker i standen. Ble stående til han fikk beskjed. Han var en grei apportør, men ble veldig hard i kjevene når han ble eldre. Og det var ikke lett å få ut byttet, uten at fingrene var i fare da. Han hadde en helt utrolig styrke i bittet og det ble synlig på apporten etterhvert. Så jeg trente mest med treapporter for å ikke få ødelagt fugl. Jeg var også en del ute på skiturer med Zorro og han var en ypperlig trekkhund. Han hadde kjempekrefter og hadde et fint arbeidstempo med et jevnt drag. Det var noe annet enn setteren sin heseblesende jobbing. En gang lånte min 10 årige niese han til trekkhund når vi var ute på skitur. Det var gøy å se hvordan han jobbet da. De dro avgårde og ble borte, men etter en stund hadde Zorro stoppet med niesen min. Når vi andre kom til, så fortsatte Zorro og jentungen avgårde igjen. Men alltid så stoppet Zorro opp igjen for å vente på oss andre. Akkurat som han viste at han måtte passe på og ta hensyn til niesen min. Det var noe helt annet når jeg brukte han som trekkhund, da jobbet han så lenge jeg ønsket det. Og jeg hadde mange fine skiturer med Zorro som trekkhund.
